Sunday, 1 June 2014

Hvor går du hvis du mener at dine menneskerettigheter er krenket?




Hvor går du hvis du mener at dine menneskerettigheter er krenket?


«Begrepet «menneskerettigheter» er en fellesbetegnelse for et regelverk som skal beskytte mot offentlige maktovergrep, og er et vern om rettigheter som statene ikke kan frata borgerne.

 Lovverket må forplikte statene, og rettighetene skal være praktiske og effektive, ikke illusoriske og teoretiske.
 I mitt møte med ulike historier og påstander om brudd på menneskerettigheter i Norge har jeg møtt tilbakemeldinger om en sammensatt stat. Hovedinntrykket er at du skal ha gode hjelpere eller være svært ressurssterk selv.
Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett trådte i kraft i 1999. Med internasjonale menneskerettighetsinstrumenter inkorporert i norsk lov burde man i prinsippet kunne være trygg på at respekt for menneskerettighetene er godt ivaretatt i Norge.
Ingen kjenner fullt ut omfanget av menneskerettighetsbrudd i Norge. I Norge er vårt rettspolitiske fundament bygget opp slik at vi er villige til å gi mye makt til offentlige myndigheter. De personer som er satt til å håndheve makten, tror vi at har praktisk kunnskap og kompetanse om menneskerettighetene. Mange melder om en annen hverdag hvor kunnskapen er heller liten eller fraværende.
Også der det blir påstått at brudd skjer og det blir dokumentert, får det få eller ingen konsekvenser for den offentlige tjenestemann eller -kvinne, meldes og rapporteres det av flere. Det oppleves som farlig og ødeleggende for en selv å gå til kamp mot det vi kaller systemet. Bedre blir det heller ikke ved at den eller de som opplever brudd på sine menneskerettigheter, er i en svært sårbar situasjon.
Hva kan gjøres? Menneskerettigheter er først og fremst noe ledere på alle nivåer må sikre på alle forvaltningsnivåer. 
Brudd på disse rettighetene, herunder enkeltsaker, innebærer brudd på Grunnloven § 110 c og det som går på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 1. Slike brudd angår som sådan hele det norske, men også det internasjonale, samfunnet.Det finnes ingen klageinstans hvor brudd på menneskerettigheter meldes til i Norge, og selv for ressurssterke mennesker er det svært krevende og vanskelig å finne ut hvordan denne klagen skal adresseres. Det er grunn til å tro at mørketallene er der, og muligens er de også store.
Ofte er det de svakeste i samfunnet som utsettes for krenkelser av sine menneskerettigheter.
 For døve og bevegelseshemmede er det slik at FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, artikkel 29, skal ratifiseres denne våren – det vil bli gjort, men altså først etter fem års prosess.
Hvor kan jeg få opplyst hvor jeg skal gå? Er det til Fylkesmannen eller Sivilombudsmannen? Er du funksjonshemmet, er det til arbeidsministeren. Er det forskjellsbehandling, går veien til Likestillingsombudet eller likestillingsministeren.
 Er det barn som ikke får ivaretatt menneskerettigheter, er det til Barneombudet eller barne- og familieministeren. 
Er det grove brudd, er svaret rettsapparatet og justisministeren, og er det forholdene i fengslene våre, er det også til den samme ministeren. 
Det er mange som har reagert kraftig på at Norge ennå ikke har sluttet seg til tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon, som sikrer en klageordning. Minst like alvorlig er påstandene om at Norge ikke respekterer de internasjonale menneskerettighetsinstrumenter som allerede er undertegnet – de er også alvorlige. Vi blir kikket i kortene av FN.
Norge har havnet i den situasjonen at vi kan risikere å miste vår A-status innen FNs menneskerettsarbeid, dersom vi ikke i større grad tilfredsstiller kravene i det som omtales som FNs Paris-prinsipper. 
Men det er få som kjenner de såkalte Paris-prinsippene og hva en menneskerettskommisjon egentlig gjør – til tross for at FN for nesten 20 år siden enstemmig godkjente Paris-prinsippene og oppfordret alle land til å etablere uavhengige og slagkraftige menneskerettighetskommisjoner – basert på bredt engasjement fra det sivile samfunn – for nettopp å overvåke og forhindre brudd på menneskerettighetene. 
Det finnes altså ingen klageinstans hvor brudd på menneskerettighetene meldes til, og selv for ressurssterke mennesker er det nærmest umulig å finne ut hvordan en klage kan adresseres.
Det er ansvarsfraskriving fra alle etater, men heller ikke frivillige organisasjoner tar ansvar.
 Det er nok dessverre riktig at mennesker som er i en sårbar situasjon, kan oppleve det som tungt å kjempe mot det offentlige. Disse kan nok oppleve seg prisgitt det å ha gode hjelpere, slik representanten er inne på i sitt spørsmål
 Spørsmålet om vilkårene for varetekt er oppfylt, avgjøres jo som kjent av domstolene. Retten må vurdere hvorvidt fengslingen framstår som et forholdsmessig inngrep, og vil i denne sammenheng bl.a. ta hensyn til siktedes helseforhold og omsorgsansvar.
Så til eksisterende klageordninger. Når vi tenker på håndheving av menneskerettigheter, er det lett først og fremst å tenke på domstolsbehandling. Det er ingen tvil om at en mulighet vi har i Norge, er at vi kan be domstolen avgjøre en konkret sak, også når denne berører menneskerettighetene. Samtidig kan faren for å måtte betale saksomkostninger være avskrekkende. Det er også slik at domstolsbehandling kan være tidkrevende. La meg derfor heller peke på de andre verktøyene den som vil håndheve sine menneskerettigheter, har.
Det er naturlig å begynne med å nevne klageretten man har etter forvaltningsloven. Dette er en mulighet man har i de aller fleste tilfeller der man mener et offentlig organ har brutt ens menneskerettigheter. I en klageomgang vil en kunne trekke inn nettopp det at en mener at en avgjørelse bryter med ens menneskerettigheter. Vi er jo alle kjent med at flere internasjonale menneskerettskonvensjoner er gjort til norsk lov, og ifølge menneskerettsloven skal de viktige konvensjonene gå foran annen norsk lovgivning.
Viktig i denne sammenheng er naturligvis Stortingets egen ombudsmann. Sivilombudsmannen behandler klager fra personer som er utsatt for feil eller urett fra forvaltningens side. I sivilombudsmannsloven § 3 heter det at en av hans oppgaver er å bidra til at forvaltningen «respekterer og sikrer menneskerettighetene».
Jeg synes også det er naturlig at jeg nevner diskrimineringsmyndighetene. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda er ment å være et reelt alternativ til domstolene, og behandling av en klagesak hos ombudet og nemnda er gratis og tar normalt kortere tid enn om domstolen skulle ha behandlet saken.
Mange her er sikkert kjent med at det den senere tid har pågått et arbeid med endringer i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Av dem som har blitt involvert i arbeidet, har ingen tatt til orde for at det er nødvendig med et nytt klageorgan – verken Norsk senter for menneskerettigheter, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller de frivillige organisasjonene, som har kommet med innspill. Derimot viser de til behovet for et tilgjengelig organ: det å ha et lavterskeltilbud som kan veilede enkeltpersoner om de allerede eksisterende ordninger.
Dette bringer meg over til mitt siste og viktige poeng. Innledningsvis sa jeg at mennesker som er i en sårbar situasjon, kan oppleve det som tungt å kjempe mot det offentlige. Disse kan oppleve at de trenger gode hjelpere. Det jeg har ment å si, er at denne typen utfordringer, som er alvorlige og reelle, ikke fanges opp ved at vi oppretter et nytt klageorgan. I stedet må vi jobbe med de ordningene vi har, og sørge for at disse blir synlige og effektive lavterskeltilbud.
Jeg er kjent med at regjeringen har lagt fram Prop. 159 L for 2012–2013 – den er til behandling i Stortinget nå – som styrker Sivilombudsmannens rolle som koordinerende instans. Men jeg er også kjent med at de frivillige organisasjonene ikke er fornøyd utelukkende med det, all den tid Sivilombudsmannen ikke er tiltenkt å skulle ha en overvåkerrolle når det gjelder å få vite hvor omfattende det er med menneskerettighetsbrudd i Norge, hvor mange det er. Slik sett er ikke FNs anbefaling at man skal gi rollen til én eksisterende institusjon, som overvåker utviklingen av menneskerettigheter i Norge, oppfylt.
.Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, som har mandat til å bistå med rådgivning i forbindelse med klagesaker, har altså ikke svart – ikke engang det. Det skal styrke til å stå imot en slik utmattelsesstrategi.
Menneskerettighetene har jo en framtredende plass i norsk rett. I Norge blir vi i internasjonal sammenheng ofte trukket fram som det landet som har et solid vern om innbyggernes menneskerettigheter. Norge har sammen med andre stater påtatt seg å følge menneskerettighetene slik som de er fastslått i internasjonale konvensjoner.
Stortinget vedtok i 1994 en ny § 110 c i Grunnloven som fastslår at myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene. Kravet om at norske myndigheter skal «respektere og sikre» rettighetene innebærer at en som handler på statens vegne, både skal unnlate å krenke rettighetene og om nødvendig aktivt sette i verk tiltak for å hindre krenkelser.
Denne paragrafen ble fulgt opp med vedtaket om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Ved denne loven ble Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK, og FN-konvensjonene om henholdsvis økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK, og sivile og politiske rettigheter, SP, gjort til norsk lov. I tillegg fastslås det i loven at bestemmelser i de inkorporerte konvensjonene ved motstrid skal gå foran annen lovgivning.
I de tilfeller der individer mener at de er utsatt for brudd på menneskerettighetene, kan de prøve saken sin for Den europeiske menneskerettighetsdomstol – dette da i etterkant av at saken er behandlet i norsk domstol. EMK behandler klager fra enkeltmennesker og vil kunne prøve om det har skjedd et brudd på en av rettighetene deres i Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo har bygget opp og vedlikeholdt en kompetanse på dette feltet som er av stor betydning for Norges arbeid for menneskerettigheter og demokratisering i mange land, men også her hjemme. Det pågår nå, som også statsråden nevnte, et arbeid for å endre denne nasjonale institusjonen for menneskerettigheter. UiO mener at rollen som pådriver- og tilsynsorgan som en nasjonal institusjon, ikke er forenlig med universitetsrollen. I arbeidet med omleggingen har ikke Universitetet i Oslo, eller dette senteret for menneskerettigheter, tatt til orde for en ny klageinstans, slik som interpellanten foreslår.
Som sagt tidligere i innlegget, settes menneskerettighetene over norsk lov hvis de ikke samsvarer. Vi som lovgivere har et særlig ansvar for å sikre at ny lovgivning er i samsvar med menneskerettighetene, og at sentrale menneskerettskonvensjoner innarbeides i norsk lov.
Menneskerettighetene er verdens viktigste prinsipp. Det er et prinsipp vi må verne om og jobbe for, internasjonalt og også her hjemme.
Brudd på veiledningsplikten i det offentlige skjer nok oftere enn det vi som lovgivere aner. Som det er sagt tidligere i debatten, dette rammer i stor grad de ressurssvake i samfunnet, men er også krevende for ressurssterke.
En problemstilling som jeg mener det er blitt et økt antall henvendelser til undertegnede om, er antallet som føler seg feil dømt i domstolene. Mange av disse føler at domstolene ikke har lyttet godt nok til de forklaringer som de har hatt. Mange føler at domstolene er for systemtro, og mange føler også at det er en mangel i systemet, altså at det mangler et sted hvor de som møter veggen i domstolene, kan henvende seg og få hjelp – kanskje ikke mer enn at de trenger å få forklart systemet, hvorfor dommeren tenkte slik, og hvorfor dommen ble slik. Kanskje domstolene heller ikke er gode nok til å veilede i etterkant.
Rettshjelpordningene er under betydelig press. Det å gå til advokat koster svært mye. Gjenopptakelseskommisjonen er det mange som har mistet tilliten til. Mitt spørsmål er om Stortingets ombudsmann for forvaltningen kan få et økt og utvidet ansvar også når det gjelder disse problemstillingene.
Vi har en rekke dommer mot oss i Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Norge, noe som er veldig alvorlig, mener jeg, og som burde ha vært mer påaktet enn bare hoderisting fra statsråder når vi blir dømt, som f.eks. når det gjelder politisk reklame, der kulturministeren smilte og ristet på hodet da vi ble dømt for at ytringsfriheten ble krenket i Norge.
Så har vi en rekke klageordninger, vi har Sivilombudsmannen, og vi har en rettsstat som fungerer godt på veldig mange områder. Men det er tøft når du får disse systemene mot deg, og det er tøft å stå imot når du skal hevde dine rettigheter. Når du da også, slik som eksemplene fra interpellanten viser, er blant de virkelig svakeste og minst ressurssterke menneskene i landet vårt, er det ekstra sårt å se hvordan menneskerettigheter blir nedprioritert på den måten, fordi folk ikke har krefter til å slå igjennom i systemene.
 Det hadde holdt langt i de enkeltsakene jeg har sett, om de som fikk henvendelsen, tok sitt ansvar.
Når statsråden sier at hun er opptatt av at det offentlige gir god veiledning, er jeg hjertens enig i hennes syn på det, men sett fra min enkeltsak – og det er mange av dem – har altså følgende valgt ikke å ta ansvar:
  • barneverntjenesten
  • sosialtjenesten
  • kriminalomsorgen
  • Fylkesmannen og politiet i mitt eget fylke, Østfold
  • barnevernsnemnda i Østfold fylkeskommune
  • Oslosenteret for fred og menneskerettigheter
  • Human Rights Watch
  • Amnesty International Norge
  • Redd Barna Norge
  • UNICEF Norge
  • Barneombudet
  • Sivilombudsmannen
  • utenriksministeren
  • justisministeren
  • barneministeren
  • Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter
  • Norsk senter for menneskerettigheter
Vi vet ikke om vi står til eksamen i Norge, fordi vi faktisk ikke har en instans som overvåker. Jeg er svært glad for at Sivilombudsmannen får en tydeligere rolle når det gjelder å være den institusjonen og det stedet hvor man kan henvende seg, for så å gi veiledning i hvor man kan gå. Men det vil fortsatt være slik at vi ikke vet om vi står til eksamen.

Du finne hele artikkelen i linken: http://www.advokatbladet.no/2013/06/stortinget-hvor-gar-du-hvis-du-mener-at-dine-menneskerettigheter-er-krenket/

Verdenserklæring om menneskerettighetene

som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

Artikkel 1. Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. 
Artikkel 2. Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet. 
Artikkel 3. Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. 
Artikkel 4. Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt. 
Artikkel 5. Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. 
Artikkel 6. Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som retts- subjekt. 
Artikkel 7. Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering. 
Artikkel 8. Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov. 
Artikkel 9. Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning. 
Artikkel 10. Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres. 
Artikkel 11. 1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven. 
2. Ingen må dømmes for en handling eller uttalelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått. 
Artikkel 12. Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep. 
Artikkel 13. 1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser. 
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land. 
Artikkel 14. 1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse. 
2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper. 
Artikkel 15. 1. Enhver har rett til et statsborgerskap. 
2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det. 
Artikkel 16. 1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller. 
3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse. 
Artikkel 17. 1. Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre. 
2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom. 
Artikkel 18. Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. 
Artikkel 19. Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser. 
Artikkel 20. 1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. 
2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. 
Artikkel 21. 1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. 
2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. 
3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte. 
Artikkel 22. Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser. 
Artikkel 23. 1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet. 
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid. 
3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse. 
4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser. 
Artikkel 24. Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn. 
Artikkel 25. 1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over. 
2. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap. 
Artikkel 26. 1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementær-undervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner. 
2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred. 
3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få. 
Artikkel 27. 1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskaplige fremgang og dens goder. 
2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt. 
Artikkel 28. Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring. 
Artikkel 29. 1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig. 
2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende i formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller. 
3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper. 

Artikkel 30. Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen. 

LEGGER VED NOEN LINKER SOM KAN HA INTERESSE.
FINNER DU IKKE DET DU LETER ETTER, KAN EN SELV GJØRE FLERE SØK I GOOGLE PÅ AKTUELLE TEMA ELLER SPØRRE!

Får du ikke den hjelpen du trenger innen helse, omsorg og sosialtjenester? 
Skriv et brev til fylkeslegen og klag. Fylkeslegen har sagt at jo flere som klager, jo større sjanse er det for at det skjer en endring i samfunnet. 

Kriminalomsorgen bryter menneskerettigheter uten at det blir gjort noe for å forhindre at det skjer.  
HELSETJENESTENS OG POLITIETS ANSVAR FOR PSYKISK SYKE 
-OPPGAVER OG SAMARBEID

Sosialtjenesteloven

Lov om sosiale tjenester i NAV


Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av 
personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP-lidelser 
Sammensatte tjenester – samtidig behandling

Kontaktbetjenten

”Kontaktbetjenten skal ikke være terapeut, sosialkonsulent eller advokat, men vite nok om psykologi, sosialtjeneste og lovverk til å kunne sette den innsatte i kontakt med de rette instanser."

Lurer du på om du blir diskriminert? 
Da kan du kontakte oss i Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Trenger du advokat og bistand?

Det finnes mange advokater i Norge, finn en som passer for ditt formål. I noen av sakene kan du ha krav på fri rettshjelp. 

Alle norske statsborgere er som hovedregel medlemmer av folketrygden. Som medlem der har man en rekke rettigheter som man kan få oppfylt gjennom ytelser fra NAV når man innfrir lovens vilkår. Rettigheter og plikter knyttet til ytelser fra NAV er regulert i folketrygdloven (ftrl.) av 1997.

Sivilombudsmannen kontrollerer forvaltningen. Kontrollen utføres på grunnlag av klager fra borgerne om urett og feil som måtte være gjort av offentlig forvaltning. Ombudsmannen behandler klager som gjelder både statlig, kommunal og fylkeskommunal forvaltning. Ombudsmannen kan også ta opp saker av eget tiltak.
Det er gratis å klage til ombudsmannen. Klagen må være skriftlig. Du kan bruke klageskjema eller skrive brev.

Sandnes kommune - Psykisk helse - Finn din kommune!




Konvensjon om
rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Ulike former for nedsatt funksjonsevne

Ifølge forarbeidene til loven omfatter begrepet nedsatt funksjonsevne både fysiske, psykiske og kognitive funksjonsnedsettelser. Loven vil dermed omfatte mange ulike former for funksjonsnedsettelser. Eksempler på personer som vil være beskyttet av loven er blinde og svaksynte, døve, personer med nedsatte bevegelsesfunksjoner, personer med psykiske lidelser, personer med ADHD, personer med dysleksi og personer med downs syndrom.


Fangehåndboka

Gatejuristen - Kirkens bymisjon

Retningslinjer til lov om gjennomføring av
straff mv (straffegjennomføringsloven) og til
forskrift til loven - Fastsatt av Kriminalomsorgen

NAV - Hjelpemidler og tilrettelegging
for
mennesker med psykiske helseproblemer
- man kan ikke ha kaos både i hodet og omgivelsene

Søk i google og du får opp et pdf dokument på denne tittel. 

KVALITETSSIKRING I KRIMINALOMSORGEN
Tilsynsorganers kompetanse ved
ivaretakelse av domfelte og innsattes
rettssikkerhet

"Vær selv den forandring 

du ønsker å se i verden"




Våg og vike ut i fra mengden.
Følg ditt hjertes kompass,
våg og være deg selv , gå ut og gjør det,
selv om ingen har gjort det før deg,
våg og gå din egen veg, På din egen sti,
den som lytter til hjerte, den når sine mål og drømmer,
og den står som ett fyrtårn i natten, og lyser for de som driver forbi
følg ditt hjerte min venn, stol på ditt hjerte, la hjerte være ditt kompass, så når du frem
- Thure

HUSK AT DU ER VERDIFULL!


Nå har jeg registrert meg på Bloggurat. Jeg har plassert min blogg i Sandnesnorske bloggkart!

No comments: